Livet består av så mye mer enn bare å være syk.
Marianne er 36 år gammel og bor i Nederland sammen med mannen sin og to små barn. Hun er en lidenskapelig idrettsutøver og har konkurrert i kunstløp på svært høyt nivå. Hun elsker å danse, leke med barna sine og bake deilige kaker, perfekt dekorert med fondantglasur og alt tilbehør. Hun liker også å dra på ferie med familien. Noen ganger bare en campinghelg i en feriepark, andre ganger lenger unna, som ved Gardasjøen i Italia.
Hennes MS-reise begynte da hun ammet sitt yngste barn. Hun begynte å oppleve prikking i lemmer, samt tretthet og forverring. Marianne avfeide disse symptomene som en bivirkning av å ha født og nylig ammet.
Det var først da tilstanden hennes forverret seg, at hun kontaktet legen sin. Den første MR-undersøkelsen viste ingen resultater. Derfor ble symptomene hennes behandlet uten at man kjente årsaken. Da et sykehus i en annen by utførte en MR-undersøkelse med kontrastvæske, oppdaget de de karakteristiske lesjonene som indikerer multippel sklerose. En lumbalpunksjon bekreftet mistanken, og Marianne fikk diagnosen remitterende multippel sklerose.
Da Marianne begynte å få problemer med blæren, koblet hun det umiddelbart til MS-diagnosen sin. Hun hadde forsket mye på ulike symptomer på MS, så hun visste at blæreproblemer kunne oppstå. Først prøvde hun å håndtere problemene på egen hånd, men blærens uforutsigbarhet gjorde at hun trakk seg mer og mer tilbake fra omverdenen. Da det ble så ille at hun sluttet å gå ut av huset, skjønte hun at det var på tide å søke hjelp hos legen.
"Blæreproblemene mine begynte med at jeg ikke rakk toalettet. Eller at jeg måtte på toalettet, men ingenting skjedde. Først var det bare av og til. Men det ble stadig verre, og snart var det ikke lenger håndterbart."
Først prøvde legene å behandle blæren hennes med medisiner. Men situasjonen ble ikke bedre. Etter en stund ble kateterisering foreslått som en løsning. Marianne hadde venner som brukte kateter, men hun hadde ingen anelse om hvordan det fungerte eller hva det innebar. Hun var bare glad for at det fantes en løsning, noe som kunne hjelpe henne med å gjenvinne kontrollen over blæren.
“Da jeg først hørte at jeg måtte kateterisere, visste jeg ikke hva jeg kunne forvente. Jeg har venner som kateteriserer, så det var ikke helt nytt for meg. Selv om jeg ikke hadde noen anelse om hvordan det fungerte, var jeg bare glad for at det fantes en løsning.”
Det tok et par dager med selvkateterisering før hun fikk taket på det. Deretter ble det raskt en normal del av hverdagen hennes. Da hun først hadde blitt vant til å kateterisere, satte hun pris på friheten det ga henne. Som Marianne sier: "Den største fordelen med kateterisering er at det er jeg som bestemmer når det skal skje.”
"Kateterisering ga meg friheten tilbake. Jeg kunne gjøre det jeg ville og var ikke lenger avhengig av blæren min."
Gjennom alt dette har Mariannes venner vært en stor støtte. De sjekker innom henne, spør om hun vil planlegge en tur eller om hun trenger noe. Hun føler seg heldig som har dem.
Nå har Marianne også oppdaget rullestoldans, og hun danser rumba, paso doble og chachacha sammen med dansepartneren sin. De deltar i rullestoldanskonkurranser over hele verden, blant annet i Nederland, Tyskland og Belgia.
“Når du danser og er pent sminket, har pent hår og har på deg en fin kjole, gir det en følelse av stolthet. At du har funnet noe og gjør noe, selv om du opplever noen begrensninger i hverdagen. Og barna mine synes det er fantastisk. De elsker å se mamma i en fin kjole.”
