"Da jeg dro til timen med sykepleieren min spurte hun gjerne "Hvordan er blæren din?" Eller "Hvordan er tarmen?" og jeg svarte bare "ok", fordi for meg var det ok."
Lauras historie
Laura lever med MS
Men som hos mange andre tok det henne lang tid å forstå at symptomene hun hadde med blære og tarm var koblet til diagnosen. Nå bruker Laura både engangskateter og transanal irrigasjon for å håndtere utfordringene, og hun opplever at disse behandlingsmetodene har økt livskvaliteten hennes.
Laura har et travelt liv og er stor fan av fotografering. Hun liker å oppdage nye steder, ta bilder av både natur og arkitektur, og selvfølgelig ta bilder med familien sin. Tidligere har Laura fullført halvmaraton, og selv om den fysiske formen gjør det vanskeligere nå jobber hun med å bygge seg opp igjen slik at hun kan løpe oftere.
Lauras erfaring med MS startet med en prikkende følelse i fingrene. Hun hadde vondt i armen og noe hun forklarer som "rare hodepiner", det var nesten som en sviende følelse i hodet hennes. Etter flere scanner av hodet som utelukket hjernesvulster og slag, i tillegg til en spinalpunksjon, fikk hun til slutt diagnosen relapserende-remitterende Multippel sklerose.
Å forstå at blære- og tarmproblemene var symptomer på MS
Når Laura nå tenker tilbake innser hun at hun sannsynligvis opplevde utfordringer med blære og tarm mye tidligere enn hun har vært klar over. Som mange andre som lever med MS forsto hun ikke sammenhengen mellom disse symptomene og MS før det ble mye verre.
Laura la merke til koblingen mellom MS-sykdommen og tarmproblemene først. Ved en anledning gikk hun to uker uten noen avføring. Det var en klar indikasjon på at noe var galt.
Jeg assosierte utfordringene med tarmen til MS-diagnosen raskere enn med blæren, fordi jeg forsto at dette ikke kunne være riktig.
Lauras introduksjon til behandlinger
Åtte år etter at hun fikk diagnosen begynte Laura med transanal irrigasjon. Hun startet med kateter noen år etter det igjen. Laura hadde selv jobbet som helsepersonell i mange år, og hun var kjent med både transanal irrigasjon og kateter. Likevel var det en emosjonell reise da hun forsto at hun måtte begynne å bruke disse metodene på seg selv. Hun forsto at dette betydde at MS-sykdommen hennes forverret seg, og at hun måtte slå seg til ro med det. Dette var et sjokk, og forståelig nok en skummel tid for henne.
Komme i gang med intermitterende kateterisering
Laura ble først introdusert til intermitterende selvkateterisering under Covid-19-pandemien. Det var umulig med fysiske møter, og Laura fikk opplæring via videosamtaler. Sykepleieren tilbød å være med på video mens Laura prøvde å kateterisere for første gang, men Laura følte at dette var noe hun trengte å gjøre på egen hånd. Hun klarte det, og ble positivt overrasket over hvor enkelt det var. Hun hadde naturligvis hatt noen bekymringer om at det skulle gjøre vondt og hvordan det skulle føles, men etter å ha gjort det noen ganger ble det en rutine som hun enda fortsetter med.
Da jeg startet med engangskateter ble jeg overrasket over hvor enkelt det var. Du har alle disse bekymringene: Hvordan kommer det til å føles? Gjør det vondt? Hvor lang tid tar det? Men etter å ha gjort det et par ganger og fått en rutine på det tar det ikke lang tid i det hele tatt. Det gjør definitivt ikke vondt. Så, alle de tingene jeg var bekymret for, det trengte jeg ikke bekymre meg for, for det kunne ikke vært mer annerledes enn det jeg så for meg.
Laura
Lauras rutine med transanal irrigasjon
Laura har prøvd flere forskjellige metoder for tarmirrigasjon, og endte opp med å foretrekke Peristeen® Plus. Å ha en rutine er veldig viktig når du utfører TAI, og for Laura tok det tid å perfeksjonere sin egen rutine. Etter flere dagsturer med familien der hun måtte lete rundt etter toaletter i London sentrum innså hun viktigheten av å finne en rutine og holde seg til planen.
"I begynnelsen var jeg ikke så flink med rutinen hvor jeg skulle gjøre det hver dag. Det var familien min som oppfordret meg til å følge planen. Jeg føler meg mye bedre når jeg gjør det." - Laura
Nå har hun funnet en rutine som fungerer for henne, og hun vet at hvis hun bruker Peristeen kan hun gå ut for dagen, og alt vil gå fint.
Da Laura først begynte med irrigasjon lurte hun på om det egentlig ville utgjøre noen forskjell. Så, etter en stund, dro hun på joggetur og innså at hun kunne gjennomføre hele turen uten å tenke på hvor nærmeste toalett var. Det var et vendepunkt for Laura. Hun innså at ved å regelmessig gjennomføre TAI, kunne hun øke livskvaliteten både for seg selv og familien. Nå har hun kontroll over tarmen sin, det er ikke den som kontrollerer henne.